WDM, eller bølgelengdemultipleksing på norsk, er en teknikk for å sende flere optiske signaler samtidig gjennom én fiber ved å gi hvert signal sin egen bølgelengde. Dette mangedobler kapasiteten uten å legge til nye fiberpar, og er en nøkkelteknologi innen fiberoptisk kommunikasjon.
Teknologien finnes i to varianter: CWDM med grov kanalavstand og lav kostnad, og DWDM med tett kanalavstand, optisk forsterkning og kapasitet opp i terabit.
WDM, CWDM og DWDM forklart
WDM
Wavelength Division Multiplexing: Prinsippet om flere bølgelengder i samme fiber.
CWDM
Coarse WDM: Grov kanalavstand på 20 nm, opptil 18 kanaler, passivt utstyr og ingen forsterkning.
DWDM
Dense WDM: Tett kanalavstand på 0,4–0,8 nm, 40–96 kanaler eller flere, og signalene kan forsterkes optisk.
Hvordan fungerer WDM?
En WDM-forbindelse har en multiplekser i hver ende. I sendeenden samler multiplekseren signaler fra flere kilder, gir hvert av dem sin egen bølgelengde og kobler dem inn på samme fiber. I mottakerenden gjør demultiplekseren det motsatte: den skiller bølgelengdene fra hverandre og sender hver av dem videre til riktig port.
Signalene påvirker ikke hverandre så lenge de ligger på hver sin bølgelengde, og de kan ha helt ulik hastighet og ulikt protokollinnhold. Du kan kjøre 1 Gbit/s Ethernet, 32G Fibre Channel og 400 Gbit/s transport i samme fiber samtidig.
Bølgelengdene plasseres etter et fast rutenett fra ITU-T, slik at utstyr fra ulike leverandører snakker sammen. CWDM følger ITU-T G.694.2, DWDM følger ITU-T G.694.1.
Teknologien er særlig viktig i optiske transportnett og WAN, der kapasitetsbehovet vokser raskere enn tilgangen på fiber. Da optiske forsterkere kom på 1990-tallet, ble det mulig å sende mange kanaler over svært lange avstander uten å konvertere signalet tilbake til elektrisk form underveis.
Hvilke komponenter inngår i et WDM-system?
Et CWDM-system kan bestå av to passive bokser og ingenting mer. Et DWDM-system for lange avstander har flere lag.
| Mux og demux Slår bølgelengdene sammen på én fiber og skiller dem fra hverandre igjen. Passive enheter uten strøm, ofte montert i et vanlig rackskap. | Transpondere og transceivere Gir signalet riktig bølgelengde. Enten som pluggbar optikk (SFP, QSFP) i eksisterende switch, eller som transponder i en egen WDM-plattform. |
| Optiske forsterkere EDFA forsterker alle bølgelengdene i C-båndet samtidig, uten å konvertere til elektrisk signal. Raman-forsterkning brukes på de lengste strekkene. | ROADM og WSS Lar deg legge til, ta ut og rute enkeltbølgelengder på en mellomstasjon uten å røre resten. Gjør nettet omkonfigurerbart fra programvare. |
| Dispersjonskompensasjon Retter opp forvrengningen som bygger seg opp over avstand. I moderne koherente systemer gjøres dette i stor grad digitalt i mottakeren. | Overvåkning Egen servicekanal og optiske målepunkter som gir alarm på effektavvik, OSNR og fiberbrudd før brukerne merker noe. |
Historisk utvikling av WDM-systemer
De første WDM-systemene hadde to kanaler, 1310 nm og 1550 nm. Deretter kom flerkanalsystemer i 1550 nm-området, der fiberdempingen er lavest.
Gjennombruddet kom med den optiske forsterkeren. Så lenge hvert signal måtte konverteres til elektrisk form og tilbake for å forsterkes, kostet hver ekstra bølgelengde et eget sett med utstyr. EDFA-en forsterket hele båndet på én gang, og da ble tett kanalpakking økonomisk interessant.
Neste steg var koherent optikk. Ved å bruke både fase og amplitude i lyssignalet, og gjøre signalbehandlingen digitalt, gikk kapasiteten per bølgelengde fra 10 til 100, 400, og i dag 800 Gbit/s. Samtidig forsvant behovet for mye av det fysiske kompenseringsutstyret.
I dag deles WDM i to hovedkategorier:
- CWDM (Coarse Wavelength Division Multiplexing)
- DWDM (Dense Wavelength Division Multiplexing)
CWDM: Kostnadseffektiv overføring
CWDM er enkel og kostnadseffektiv. Kanalene ligger 20 nm fra hverandre, og det store mellomrommet gjør at laserne ikke trenger temperaturstabilisering.
- Opptil 18 kanaler i standarden, fra 1271 til 1611 nm (ITU-T G.694.2)
- Kanalavstand: 20 nm
- Rekkevidde: typisk 40-80 km
- Passivt utstyr uten strøm, kjøling eller konfigurasjon
- Kan ikke forsterkes optisk, siden kanalene ligger utenfor EDFA-ens arbeidsområde
I praksis brukes åtte eller seksten kanaler i de fleste installasjoner. Kanalene mellom 1360 og 1460 nm krever fiber uten vanntopp (G.652.D), noe eldre fiberstrekk ikke alltid har.
CWDM passer godt i bynett, regionale nett og bedriftsnett der avstandene er korte og behovet er å få mer ut av fiberen man allerede leier.
DWDM: forsterket overføring for lange avstander
DWDM pakker bølgelengdene tett sammen i C-båndet, 1530 til 1565 nm, der de kan forsterkes optisk. Tett pakking krever temperaturstabiliserte lasere og langt strengere toleranser.
- 40, 80 eller 96 kanaler er vanlige konfigurasjoner, avhengig av kanalavstand
- Kanalavstand: 100 GHz (0,8 nm) eller 50 GHz (0,4 nm). Tettere i flexgrid-systemer
- Kan forsterkes med EDFA, og nå flere tusen kilometer med forsterkere underveis
- Koherent optikk gir 100, 400 og 800 Gbit/s per bølgelengde
- Flexgrid og superkanaler lar en kanal få bredden den trenger fremfor en fast rute
- L-båndet (1565–1625 nm) tas i bruk når C-båndet er fullt
DWDM brukes i internett-backbone, datasentersammenkobling, 5G-transport, kraft- og samferdselsnett og på internasjonale fiberforbindelser.
CWDM eller DWDM – hva skiller dem?
CWDM gir deg flere kanaler billig over korte avstander, mens DWDM gir deg mange kanaler og lang rekkevidde.
| CWDM | DWDM | |
|---|---|---|
| Kanalavstand | 20 nm | 0,8 nm (100 GHz) eller 0,4 nm (50 GHz) |
| Antall kanaler | Opptil 18 | 40, 80, 96 og oppover |
| Bølgelengdeområde | 1271-1611 nm | C-bånd 1530-1565 nm, L-bånd 1565-1625 nm |
| Optisk forsterkning | Nei | Ja, EDFA og Raman |
| Typisk rekkevidde | 40-80 km | Fra noen titalls km til flere tusen km |
| Kapasitet per kanal | Vanligvis 1-25 Gbit/s | 100, 400 og 800 Gbit/s |
| Kostnad per kanal | Lav | Høyere, men lavere per Gbit/s ved høyt volum |
| Passer til | Bynett, bedriftsnett, korte strekk | Transportnett, DCI, 5G-transport, backbone |
Når bør du velge DWDM fremfor CWDM?
Tre forhold avgjør som regel valget: avstanden, antall tjenester du skal frem med, og hvor du regner med å være om fem år.
Er strekket under 80 kilometer og du trenger en håndfull kanaler, er CWDM nesten alltid riktig. Utstyret er passivt, det tar liten plass, og det kan settes i drift uten et eget driftsapparat rundt.
Skal du forbi hundre kilometer, eller trenger du mer enn seksten kanaler, er CWDM ute av bildet og DWDM det eneste alternativet. Det samme gjelder om du allerede vet at 100 Gbit/s per kanal ikke holder lenge, eller om du vil kunne rute enkeltbølgelengder fra programvare i stedet for å sende folk ut på anlegget.
Et mellomsteg finnes: CWDM-kanalen på 1530-1565 nm kan brukes som bærer for et helt DWDM-system. Da kan du starte med CWDM og utvide en enkelt kanal til DWDM senere, uten å bytte ut alt.
Passiv og aktiv WDM – og mørk fiber
Passiv WDM er bare mux og demux i hver ende. Ingen strøm, ingen konfigurasjon, ingen overvåkning. Bølgelengdene lages av pluggbar optikk i switchene eller ruterne du allerede har.
Aktiv WDM legger til transpondere, forsterkere og et styringssystem. Da får du overvåkning, alarmer, ytelsesdata og mulighet til å endre nettet uten å reise ut. Til gjengjeld er det et system som skal driftes.
Begge deler forutsetter at du disponerer fiberen. Mørk fiber er selve fiberparet uten utstyr eller tjeneste på. WDM er det du setter på enden av den mørke fiberen for å få mer enn én forbindelse ut av den. De to er altså ikke alternativer til hverandre, men to lag i samme løsning.
DWDM: Maks kanaler og kapasitet
Regnestykket er antall kanaler ganget med hastighet per kanal. Et system med 50 GHz kanalavstand i C-båndet gir rundt 96 kanaler. Med 400 Gbit/s per kanal er det i underkant av 40 Tbit/s på ett fiberpar.
Med 800 Gbit/s per bølgelengde og L-båndet i tillegg passerer man 100 Tbit/s på papiret. I praksis begrenses det av strekklengde, OSNR og hvor mye forsterkning signalet tåler før støyen tar over. Jo lengre strekk, desto lavere modulasjonsgrad må du kjøre, og desto mindre kapasitet får du per kanal.
Det er også verdt å merke seg at kanalene ikke må fylles fra dag én. Et typisk oppsett starter med to eller fire bølgelengder på en plattform som er dimensjonert for åtti, og så settes nye kanaler i drift etter hvert som behovet kommer.
Fordeler med WDM-teknologi
- Mer kapasitet uten ny fiber. Der graving er dyrt eller umulig, er WDM ofte det eneste realistiske alternativet
- Lavere kostnad per Gbit/s. Ett fiberpar bærer det som ellers hadde krevd titalls par
- Protokollnøytralt. Ethernet, Fibre Channel, OTN og SDH kan ligge side om side i samme fiber
- Trinnvis vekst. Nye bølgelengder settes i drift én og én, uten at eksisterende tjenester berøres
- Lav forsinkelse. Signalet forblir optisk hele veien, uten pakkebehandling underveis
- Innebygd redundans. Beskyttelse kan settes opp på optisk nivå med omkobling i løpet av titalls millisekunder
Hvor brukes WDM i norske nett?
Norsk geografi gjør WDM mer aktuelt her enn i de fleste andre land. Lange avstander, spredt befolkning og høy fiberdekning er akkurat kombinasjonen teknologien er laget for.
- Datasentersammenkobling (DCI). Speiling mellom to lokasjoner krever mye kapasitet og lav forsinkelse på samme tid
- 5G-transport. Basestasjoner og aggregeringspunkter kobles sammen over eksisterende fiber fremfor å bygge nytt
- Bredbåndsutbyggere. Aksessnettet mates fra sentraler som deler fiber inn mot kjernenettet
- Kraft og samferdsel. Egne fibernett langs linjer og vei, der ny fiber i praksis ikke er et alternativ
- Offentlig sektor og helse. Adskilte tjenester over samme fysiske infrastruktur, med krav til separasjon
Hvordan teste og idriftsette et WDM-nettverk?
Arbeidet starter med fiberen. Fiberstrekket måles med OTDR for å kartlegge demping, skjøter og eventuelle brudd, og det totale effektbudsjettet regnes ut før noe kobles opp.
Når systemet er i drift, måles hver kanal med optisk spektrumanalysator. Der ser man effektnivået per bølgelengde og OSNR, altså hvor mye signalet ligger over støygulvet. Ligger OSNR for lavt, hjelper det ikke å skru opp effekten, for da øker ulineære effekter i fiberen i stedet.
Til slutt kjøres en feilrate- og gjennomstrømningstest over tid, gjerne et døgn eller mer, for å fange opp temperaturavhengige feil som ikke vises i en rask sjekk. Grunnverdiene fra idriftsettelsen lagres, slik at man senere kan se hva som har endret seg.
Oppsummert
WDM gjør at én fiber kan bære det som ellers hadde krevd mange. CWDM løser det enkelt og rimelig over korte avstander. DWDM tar det videre med tett kanalpakking, optisk forsterkning og kapasitet opp i terabit over tusenvis av kilometer.
Vil du vite hva WDM kan gjøre i ditt nett? Les mer om WDM-løsninger fra nLogic, eller se transceivers og WDM mux.
Vil du få mer ut av fiberen?
Vi ser på nettverket ditt og foreslår en WDM løsning som passer.